Alarm! Alarm! Hele året.

| 0 comments

En ny voldtektsbølge herjer i Oslo. Politikere, forskere og politi kappes om hvem som er mest mot voldtekt og hvem som har de beste tiltakene. Et visst innslag av ”blame-game” finner også sted. Hvem sin skyld er det? Er det høyrebyrådet som ikke setter opp gatelys? Justisdepartementet som ikke har fulgt opp voldtektsutvalget? Eller er det de papirløse og mangelen på lukkede mottak?

Overfallsvoldtektene fortjener en egen debatt. Både for dem som direkte er ofre, men også for alle oss andre som må leve i utrygghet. Men hvor blir det av debatten om alle de andre voldtektene? De som utgjør brorparten av voldtektene i Norge.

Voldtektsutvalget la frem tall om at det skjer mellom 8000-16.000 voldtekter og voldtektsforsøk årlig. Det hevdes også at mørketallene er store. De fleste av disse er begått av noen offeret kjenner. Vi snakker om kjærester, eks-kjærester, kompiser, nachspielvoldtekter, und so weiter.

Det er problematisk at den offentlige debatten utelukkende dreier seg om overfallsvoldtekt fordi det forsterker bildet av at det er slik en voldtekt skjer. Vi er lært opp til å frykte fremmede menn og mørke gater og buskas, men de fleste voldtektsofre opplever en annen form for voldtekt. De kjenner voldtektsmannen. Ikke alltid er det spesielt voldelig heller. Og en del opplever at fraværet av blåmerker og fysiske skader gjør at de og andre betviler om det faktisk var en voldtekt som fant sted.

Det er veldig bra at samfunnet nå for alvor diskuterer overfallsvoldtekter, og hva de gjør med ofre og potensielle ofre. Men jeg ønsker meg den samme krisestemningen rundt de andre voldtektene også.

Her ligger et innlegg jeg skrev om voldtekt for et halvt år siden. Fremdeles aktuelt.