Retten til selvbestemt abort ble kjempet frem for at kvinner skulle slippe å stå med luen i hånden foran nemnder med høye herrer, for å forklare hvorfor de ikke kunne bære frem et barn. Sånn skal det fortsatt være. Ingen kvinner skal møte moralisering når de ber om noe de har rett til etter norsk lov.
En håndfull fastleger har bedt om å kunne reservere seg mot å henvise til abort på grunn av sin religiøse overbevisning. De mener det er uproblematisk at de sender pasienten over gangen slik at deres kollegaer å gjøre jobben. Personlig ser jeg ikke den store forskjellen mellom det å henvise til en abort, og det å henvise til noen andre som henviser til abort.
Hvis legene ikke klarer å gjøre jobben sin uten å påføre kvinner skyld og skam før de viser dem ut døra, bør de finne seg en annen jobb. For hvis fastlegen din har nektet å henvise deg til abort, hvor lett er det da å fortelle den samme legen at du trenger å testes for klamydia? Hvis du bor i en mindre kommune, hvor det er én eneste lege, hvor skal du da gå? Alle skal ha rett til helsetjenester der de bor.
Retten til å velge om man vil få barn eller ikke ligger hos den enkelte. Selvbestemt abort er en av våre viktigste seire for kvinners frihet og kvinners kontroll over eget liv. Denne retten skal ikke rokkes med, det er ingen som har rett til å sette spørsmålstegn ved den enkeltes valg. Dette er et privat valg, det skal respekteres.
En ting må være klart: legene er til for pasientene, ikke omvendt. Det kan ikke være slik at det er pasienten som skal ta hensyn til legens følelser i disse sakene. Alle skal kunne gå til fastlegen med det de har på hjertet og få den best mulige medisinske hjelpen. Da er viktig å kunne ha en åpen og fordomsfri samtale med fastlegen sin om abort og seksuell helse. Det handler om tillit.
Dette innlegget var på trykk i Klassekampen 22. februar 2011
Kanskje du også liker: