Drømmen om størrelse null

| 0 comments

Thinspiration er ekstremvarianten av et allerede sykt skjønnhetsideal.

 

BT skrev torsdag om unge jenter som deler ”thinspiration” på nettet. Bilder og snutter av avmagrede kropper som oppfordrer til spiseforstyrrelser. Bildene følges av  beskjeder og slagord som ”Jeg er lykkelig når jeg ikke spiser” og ”Jobb for det!”. Lår som ikke rører hverandre, synlige hoftebein og synlige kjevebein er ofte høyest på ønskelisten.

 

Thinspiration opprører oss. Selvfølgelig. Det er opprørende å se glorifisering av syke kropper. Jentene på bildene minner om fangene i de tyske konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. I landet som flyter av melk og honning sulter døtrene og søstrene våre seg frivillig. Og de oppfordrer andre til å gjøre det også.

 

Spiseforstyrrelser er en svært skadelig og farlig sykdom. Etter ulykker og kreft er det spiseforstyrrelser som er den vanligste dødsårsaken for unge norske kvinner.

 

Rett nok kan ikke Stortinget vedta et sunnere kroppsideal (dessverre), men det finneslikevel viktige politiske grep som kan gjøres. Flere helsesøstre og bedre tilbud for ungdom må til, slik at flest mulig blir fanget opp før de utvikler spiseforstyrrelser.

 

Thinspiration er ekstremt. Men det er et uttrykk for at skjønnhetsidealet krever at vi stadig skal bli tynnere, og likere. Nåløyet for å komme inn i båsen ”vakker” blir bokstavelig talt trangere og trangere.

 

En anoreksiklinikk i Sverige fortalte torsdag til minmote.no at modellbyråer rekrutterer pasientene deres på gaten utenfor klinikken. Det er ikke spesielt sympatisk å rekruttere jenter som forsøker å bli friske fra sykelig undervekt og selvbilde til modellbransjen, men hvis en kaster et blikk på en gjennomsnittlig catwalk-modell er det lett å forstå hvor de har fått ideen fra.

 

Mote- og skjønnhetsindustrien må ta mye av ansvaret for hvilke signaler de sender ut om hva som er vakkert. Idealet i moteindustrien er ”size zero”. Størrelse null. På norsk betyr det størrelse 32, en størrelse du sjelden finner i butikken. Med mindre du leter på barneavdelingen da.

 

I det nyeste nummeret av Costume har de valgt en forside som helt åpent promoterer et usunt kroppsideal. Det må være lov å spørre seg hvordan en slik forside slapp gjennom redaksjonen, og å påpeke det ansvaret som redaksjoner i landets motebladet faktisk har.

 

I fjor vår fikk bladet Elle mye skryt for å plassere en såkalt plus-size-modell på forsiden av bladet. – Jeg håper det kan vise at skjønnhet ikke har en størrelse, sa redaktør Signy Fardal. Bransjen skal ha skryt når de for en gangs skyld forsøker å fremme sunnere idealer, men problemet er at det alltid virker så påtatt. Vi må hele tiden fortelles at det er fint med kurver, og at det er fint med plus size-modeller, og at skjønnhet ikke har noen størrelse, og derfor føles det heller ikke som det er sant.

 

Miss Universe-konkurransene er et eksempel på hvor snevert skjønnhetsidealet er. I siste runde er deltakerne så like at det hele synes å koke ned til hvorvidt man foretrekker blondiner eller brunetter.

 

Det underliggende problemet synes likevel å være at kvinners oppgave her i livet først og fremst er å være behagelige for øyet. Løsningen for de tynnspirerte jentene er derfor ikke bare et sunnere kroppsideal, men også å sette seg andre mål her i livet enn å være vakker.  Vi burde alle ha større drømmer enn størrelse null.

 

Teksten var på trykk i Bergens Tidende 21. april 2013.